Return to Articles

Tilknytningteori: en oversikt

Utdrag fra artikkel av Daniel Jay Sonkin, Ph.D. Attachment Theory and Psychotherapy, publisert i The Therapist, et tidsskrift fra California Association of Marriage and Family Therapists, januar/februar 2005.

Utdraget er oversatt og litt bearbeidet av Ole Jørgensen mars 2007

John Bowlby anvendte termen “tilknytning” for å beskrive de følelsesmessige båndene som utvikles mellom et spedbarn og barnets primære omsorgsgiver. Han trodde at ”tilknytningsatferdssystemet” var et av fire medfødte atferdssystemer, med evolusjonær funksjon for å sikre artenes overlevelse. Tilknytningens kvalitet utvikler seg over tid, ut fra hvordan spedbarnet samspiller med omsorgsgiveren sin. Hva slags tilknytning eller hvilken tilknytningsstatus spedbarnet utvikler overfor omsorgsgiveren sin, avhenger dels av samspillet mellom disse to, og dels av den tilknytningsbevissthet (i forhold til sine egne tilknytningsfigurer) som omsorgsgiveren har. I de tre banebrytende arbeidene sine om tilknytning og tap (Bowlby 1969, 1973, 1980) skrev Bowlby at tilknytningsbånd har fire kjennetegn: opprettholde nærhet (ønsket om å være nær tilknytningsfiguren balanseres opp mot behovet for å utforske omgivelsene), uro ved atskillelse (spedbarnet opplever varierende grad av uro ved atskillelse fra omsorgsgiveren), trygg havn (tyr til omsorgsgiveren når fare truer eller kjenner seg urolig/utrygg) og trygg base (spedbarnet utforsker verden i sikker forvissning om at tilknytningsfiguren vil beskytte mot fare).

Tilknytningsrelasjoner utvikler seg i løpet av de første leveårene og utover det, men mest viktig er det at de tidlige tilknytningsrelasjonene skjer samtidig med en karakteristisk nevrologisk utvikling i hjernen. (For mer informasjon om tilknytningsnevrobiologi, se Siegel (1990) og Schore (2003). Bowlby beskriver tilknytning over en rekke trinn; førtilknytning (preattachment), tilknytning i sin tilblivelse (attachment in the making), tydelig rett-fram-tilknytning (clear-cut attachment) og målrettet partnerskap (goal corrected partnership). I boken sin Handbook of Atachment (1999), anvender Cindy Hazan og Debra Zeifman disse trinnene på utviklingen av parforhold mellom voksne. Alan Sroufe (1995) fra Universitetet i Minnesota beskriver tilknytning som en slags regulering av dyadiske følelser. Spedbarn har ikke kapasitet til å regulere egne følelser og spenninger. De trenger derfor hjelp fra omsorgsgiveren sin for å utvikle denne kapasiteten. Hvordan spedbarnet til slutt lærer å regulere egne følelser, henger nøye sammen med hvordan omsorgsgiveren regulerer sine egne følelser. Faktisk viser forskningsresultater at det er høy grad av samsvar mellom omsorgsgiverens tilknytningsstatus og spedbarnets tilknytningsstatus med denne særlige omsorgsgiveren. Etter hvert som barn blir bedre til å gi uttrykk for behovene og følelsene sine, lærer de selvregulering. Likevel, den dyadiske reguleringen forsvinner aldri fullstendig. Det er tider for begge reguleringstypene (selvregulering og dyadisk regulering) gjennom hele livet for hver enkelt av oss.

Tilknytning dreier seg absolutt ikke om noen enveiskjøring. Som omsorgsgiveren innvirker på spedbarnet, innvirker babyen på omsorgsgiveren. Edward Tronick (1989) fra Universitet i Massachusetts, beskriver denne prosessen som ”gjensidig regulering”. Daniel Stern, forfatteren av ”The Interpersonal World and the Infant” (1985) bruker begrepet ”attunement” (innstilling av et apparat). Stern anvender dette begrepet om det som omsorgsgiveren gjør; der forelderen er vár for verbale og ikke-verbale signaler for barnet og klarer å sette seg inn i barnets situasjon Alle disse forfatterne anser tilknytning som helt sentralt for å utvikle evnen til å regulere følelser.

Det var den amerikanske psykologen Mary Ainsworth som brakte Bowlbys teori til USA og som utviklet en metode for å måle tilknytning hos spedbarn/småbarn. I boken sin “Patterns of Attachment: A psychological study of the Strange Situation” (1978), en milepæl på feltet, beskriver hun denne meget benyttede framgangsmåten, The Strange Situation, og mønstrene for trygg og utrygg tilknytning. Opprinnelig fant man tre mønstre, trygg, engstelig-unnvikende og engstelig-ambivalent. Senere beskrev Mary Maine og Judith Solomon ved Universitetet i California i Berkeley en fjerde kategori, desorganisert tilknytning (1986). Både engstelig-unnvikende og desorganisert søkte tilknytning, men erfarte frykt som en konsekvens av tilknytning. Begge disse mønstrene erfarte uro år moren forlot rommet og var vanskelige å trøste når hun kom tilbake. De desorganiserte barna var særlig ambivalente når de ble gjenforent med tilknytningsfiguren sin. Dette syntes ved at de både nærmet seg tilknytningsfiguren og unnvek kontakt. I sin bok ”Attachment and Loss” (1969) beskrev Bowlby at disse barna ”på underfundig vis både dels var sinte og søkte vekk, men samtidig søkte nærhet” når de ble gjenforent med mødrene sine. Når forskerne spurte seg selv hvorfor disse barna både søkte beskyttelse fra omsorgsgiverne sine samtidig som de trakk seg unna dem, oppdaget de at en stor andel av disse barna ble mishandlet eller misbrukt av omsorgsgiveren. Med andre ord, den personen som var forventet å være barnets trygge havn, var selv kilden for barnets frykt. Main og Hesse (1990) skriver at disse barna erfarer “frykt uten løsning”. En annen undergruppe desorganiserte spedbarn ble ikke utsatt for misbruk av omsorgsgiveren sin. Forskerne fant i begynnelsen dette som en pussig mangel på sammenheng. Så oppdaget de at disse omsorgsgiverne selv hadde opplevd misbruk, og at omsorgsgiveren fortsatt slet med erfaringene sine. Ved nærmere undersøkelse fant forskerne at når spedbarnet viste behov for beskyttelse, ble omsorgsgiveren skremt (snudde seg vekk fra barnet, eller den voksnes angst syntes i mimikken, og virket dermed skremmende på barnet). Man antar at desorganisert tilknytning inntreffer når en forelder enten opptrer skremmende eller skremt som gjensvar på barnets behov for beskyttelse.

Det er interessant at de engstelig-unnvikende barna tilsynelatende var tilfreds mens tilknytningsfiguren ikke var til stede, og ikke var særlig interessert da hun kom tilbake. Likevel, når det ble gjort en psykologisk bedømming, ble det fastslått at disse barna ble ganske engstelige under atskillelsen, men på en eller annen måte hadde lært å fortrenge følelsene sine.

Det var i åttiårene at det begynte å skje en utvikling på området ”voksne og tilknytning”. Det var flere årsaker til at dette skjedde. For det første ble det drevet forskning på tilknytningsstatus over tid og dessuten på langtids effekt av trygg og utrygg tilknytning. Slik forskning ble utført blant annet på State University i New York ved Stony Brook (Waters, Merrick, Treboux, Crowell og Albersheim, 2000). Etter hvert som de barna som ble vurdert i Strange Situation ved 12-18 måneders alder vokste opp, begynte det å komme kunnskap om kontinuitet av tilknytningsmønstre. I tillegg ble sosialpsykologer som Phil Shaver ved Universitetet i California i Davis og kliniske forskere som Phil og Carolyn Cowan ved Universitetet i California ved Berkeley interesserte i tilknytning i relasjoner mellom voksne. For eksempel har Cowan-paret gjennomført utvidete studier på overgangen til foreldreskap og hvordan tilknytningsstatus innvirker på denne prosessen. Phil Shaver var en av de første forskerne som studerte hvordan tilknytningsstatus innvirker på dynamikken i relasjoner mellom voksne (Hazen og Shaver, 1987). Terminologien for voksnes tilknytning atskiller seg noe fra den terminologien som brukes om barn. Mens barn blir benevnt som ”trygge”, blir voksne med den tilsvarende tilknytningsstatusen benevnt som ”trygge” eller ”selvstendige” (”autonome”). Tilsvarende blir statusen ”engstelig-unnvikende” hos barn benevnt som ”avvisende” (”dismissing”) voksne. ”Engstelig-ambivalente” barn blir benevnt som ”fordypede” (”preoccupied”) voksne. ”Desorganiserte” barn blir som voksne benevnt som ”desorganiserte” eller ”ubesluttsomme” (”unresolved”). Det er også en kategori barn og voksne som blir omtalt/beskrevet som ”ikke klassifiserbar” fordi vurderingen av dem ikke avdekker et spesielt mønster. Disse utgjør bare en svært liten del av befolkningen.

Tre viktige funn er gjort i forskningen på voksnes tilknytning. Det første funnet er at den blivende forelders tilknytningsstatus gir grunnlag for å forutsi hvilken tilknytning barnet vil ha til denne forelderen. Forutsigelsen kan gis med så mye som 80 % sikkerhet (van IJzendorn, 1995). Det andre funnet viser at, selv om endringer over tid kan påvirke barnets tilknytningsstatus, er det en tydelig kontinuitet mellom tilknytningsmønsteret hos ett og samme individ som spedbarn, som barn og ungdom og som voksen. Endringer i tilknytningsstatus kan skje begge veier, fra trygg til utrygg, fra utrygg til trygg. Termen ”fortjent trygg” har blitt anvendt for å beskrive individer som har opplevd ondsinnete foreldre og hvor vi derfor kunne vente å finne utrygg tilknytning, men der disse individene har hevet seg over de negative erfaringene sine og er vurdert til å ha trygge tilknytningsmønstre (Main og Goldwyn, 1998). For de aller fleste er det likevel slik at den måten de lærte å håndtere engstelse tidlig i livet, vil vare ved med mindre omgivelsene deres endres eller andre erfaringer kommer inn og gjør en forskjell. Hos mange mennesker kan håndteringsmåtene deres bli mer utviklet og forfinede, men i hovedsak forblir mønsteret det samme; overaktivering eller underaktivering av tilknytningssystemene stilt overfor tilknytningssituasjoner, med overgang til trygge mønstre når tilknytningssystemene ikke er aktivert. Det tredje funnet er at voksne som er vurdert til å ha en utrygg tilknytning, har større problemer med å håndtere livets generelle omskiftninger, i særdeleshet mellommenneskelige relasjoner, enn de som er vurdert til å ha trygge mønstre (Shaw og Mikulincer, 2002).

Referanser

Ainsworth, M.D.S., Blehar, M.C., Waters, E & Wall, S. (1978). Patterns of attachment: A psychological study of the strange situation. Hillsdale, N.J.: Erlbaum.

Bowlby, J. Attachment and Loss, Vol. 1: Attachment. New York: Basic Books; & Hogart Press. 1969

Bowlby, J. Attachment and Loss, Vol. 2: Separation: Anxiety & anger. New York: Basic Books; 1973

Bowlby, J. Attachment and Loss, Vol. 3: Loss: sadness & depression. New York: Basic Books; 1980

Cowan, C and Cowan, P. (1999). When partners become parents: The big life change for couples. Mahwah, NJ: Lawrence Erlbaum Associates, Inc.

Hazan, Cindy and Zeifman, Debra (1999). Pair bonds as attachments. In J. Cassidy & P. Shaver (Eds.), Handbook of attachment: Theory, research, and clinical applications (pp. 336:354). New York: Guilford Press.

Main , M., & Goldwyn, R. (1998). Adult attachment classification system. Unpublished manuscript. University of California: Berkeley, CA.

Main, M. and J. Solomon (1986). Discovery of an insecure-disorganized/disorientated attachment pattern. In T.B. Brazelton and M.W. Yogman, Affective development in infancy. Nowrood, NJ, Ablex Publishing.

Mikulincer, M., & Shaver, P. R. (2001). Attachment theory and intergroup bias: Evidence that priming the secure base schema attenuates negative reactions to out-groups. Journal of Personality and Social Psychology, 81, 97-115.

Schore, Alan (2003) Affect dysregulation and disorders of the self. New York: W.W. Norton & Co.

Shaver, Phillip & Mikulincer Mario (2002). Attachment-Related Psychodynamics. Attachment and Human Development, 2002, 4: 133-161.

Siegel, D.J. (1999). The developing mind: How relationships and the brain interact to shape who we are. New York: Guilford Press.

Sroufe, L.A. (1995). Emotional development: The organization of emotional life in the early years. New York, NY: Cambridge University Press.

Stern, Daniel (1985). The Interpersonal world of the infant. N.Y.: Basic Books.

Tronick, E. (1989). Emotions and emotional communication in infants. American Psychologist, 44, 112Đ119.

van IJzendoorn, M. (1995). Adult attachment representations, parental responsiveness, and infant attachment: A meta-analysis on the predictive validity of the Adult Attachment Interview. Psychological Bulletin, 117(3), 387-403.

Waters E., Merrick, S., Treboux, D, Crowell, J., and Albersheim, L. (2000). Attachment Security in Infancy and Early Adulthood: A Twenty-Year Longitudinal Study. Child Development, May/June 2000, Volume 71, Number 3, Pages 684-689

Return to Articles